Baconfritt fly: Turkish Airlines hadde Boing 737 med hudseter. Når jeg med mine 187 cm sank ned i dem var det fortsatt 10-15 cm plass til knærne. Flott måltid med skriftlig garanti på alle språk om at maten ikke inneholdt svinekjøtt.
Taxi: Sjåføren fant ikke frem i mylderet av gater. Jeg viste ham et par kart som jeg hadde skrevet ut fra internett - og i løpet av en ekstra time - uten tillegg i prisen - fikk vi i fellesskap sirklet oss inn på hotellet. Samtalen foregikk på Tyrkisk, og det gjorde ikke sirklingen lettere.
Hotellet: I resepsjonen ble de noe oppskaket over å se meg. Taket på rommet mitt hadde falt ned, og de fulgte meg over på et nabohotell der jeg kunne tilbringe den første natten.
Toilettene.: Bay for menn, og Bayan for kvinner. Vanligvis en flott skål av fajanse som du kan stå på. Nedi der er det et spylearrangement, eller spring med bøtte som du kan spyle med selv, eller bøtte med øse. Toilettpapir bør man ha på seg i alle fall - eller ikke gå så langt hjemmefra. Damer bør enten gå på bayankurs - eller gå i skjørt og legge trusen igjen hjemme.
Temperaturen er fabelaktig: Godt over 40 grader i skyggen. Og én dag over 60 i solen. Det var den dagen en hyggelig muslimsk dame med tre søstre kom med et stykke grillstekt kylling til meg. Som god nabo, siden vi satt under hver vår busk nede i havnen. Hjemturen i varmen måtte avlegges etappevis - fra bar til bar - for å overleve.
Rosenborg was here: Alle gateselgerne var meget pågående og hvis man stoppet spurte de: ”Where are you from”. De eneste engelske ordene de kunne. Var man dum nok til å svare Norway så sa de: ”Heia Rosenborg”. Jeg har et anstrengt forhold til fotball fra før, og dette gjorde det ikke bedre. Jeg gikk derfor over til å snakke fransk til dem. Da var det ingen som nevnte trønderne.
Brennende kameler: Jeg ble dratt inn i en lærbutikk og påprakket et lærbelte av kamelskinn. Argumentet for dette var at kamelhud ikke brenner. Dette ble overbevisende demonstrert med gassbluss og lignende. Jeg kjøpte beltet, selvfølgelig - fordi dersom noen dynker meg med bensin, og setter fyr på, så berger jeg jo beltet.
Haute couture: I butikkvinduene hadde de flotte klær for menn, og jeg stormet spent inn for å prøve. Men alle så på meg og ristet på hodet mens de beklagende utbrøt: Too small. Dum som en Tyrker: Perserne påstår det - og viser til sin egen tidligere storhet. Men nattevaktene på hotellet, gutter i tyveårene, visste ikke dette med valutakurser. Alle hadde den samme pengen. Var man Tyrker het pengen Lira. Var man Amerikaner het pengen Dollar.
Var man Europeer het pengen Euro. Når jeg spurte om prisen med fergen kostet det 45 Euro. Når Tyrkeren spurte om det samme, kostet det 45 Lira. Det har kanskje med høflighet å gjøre.
Utelivet: På Kumkapi var det samlet en svær mengde uterestauranter på et torv. Og damene var av det flørtende slaget. Et nydelig eksemplar ved nabobordet var ganske innlatende, så jeg konsentrerte meg om henne. Plutselig kom hennes mann og hentet henne, mens den like pene venninnen som jeg ikke hadde konsentrert meg om gikk hjem alene. Alt er som det pleier. Hollenderen: Vi satt og tullet rundt et bord på Sultan og fortalte om lærlingen i den tyske kystvakten; Det kom en mayday over radioen og tyskeren svarte: ”Zis is ze german coastgard, good morning”. Og mannen på havet ropte. “We are sinking, we are sinking”. Og Tyskeren svarte: “What are you zinking about?”. Og Hollenderen ved nabobordet sa: ”Zat was not funny”. Spillebulen: En slags klubb for 50-100 hesteeiere - der vi satt flere rundt bordene, mens fire og fire spilte noe i retning av Amerikaner. Taperne måtte gi vinneren en pakke sigaretter. Jeg ble snart en velsett kunde hos sigarettselgeren over gaten. Skokultur: Dyre sko er viktig. Velstelte sko er et must. Jeg ble sendt ut på gaten i en spillepause for å finne en skopusser. Du kan ikke gå på galoppbanen med upussede sko, sa de. Selv hestene har pusset skoene sine, sa de videre. I hvert fall araberne. Galoppbanen: En mengde pene mennesker å se. Som hesteeiere med gjest fikk vi gå inn bakveien i coralen for å hilse på hestene og de tilsynelatende dødssyke jockeyene. Tynne og krumbøyde som de var. Men hestene var fantastisk flotte. Jeg satset på den pene og langbente Akhmat, men skjønte fort hvor det bar da den sykeste av alle jockeyene kom ridende på den noe senere. Jeg gikk deretter over til å satse på de peneste jockeyene, og det gikk bedre. Dannelse: Når alle måtte snakke tyrkisk sammen plasserte de meg i midten, og snakket forbi meg. På den måten unngikk de at jeg skulle føle meg utenfor. Studentopprør: Hundrevis av fremmøtte fremførte sine budskaper om bedre studieforhold på universitetet i Beyazit Kulesi. Meget kultivert opptreden med jentene som de fremste pådriverne. Regien var utmerket. Bakere vandret omkring og solgte kaker - og brusleverandører var der i store mengder. Alle pølsebodene var åpne - og det store oppbudet av politi tok for seg av godene i avslappet ro.
Badeturen: Vi tok fergen til Svartehavet, men hoppet av underveis på en liten holme der rikfolket bodde. Grunnen til dette var at fergen på omtrent 150 fot hadde 3 åpne dekk, og for anledningen ”bare” 2.500 passasjerer. Meget dårlig med ståplass - og lite betryggende i tilfellet sjøgang. Da var det bedre å svømme omkring i Marmarahavet (marmorhavet) i krystallklart vann. Måtte kjempe meg på land i bølgene over alle de bevegelige og skarpe rullestenene av marmor på stranden. Mine venner påsto at jeg var en pyse og at de hadde sterkere hud på bena sine. For sent oppdaget jeg badesko-selgeren i bakgrunnen.
Posten skal frem: Fra vinduet i barneværelset som jeg disponerte hos et vennepar en natt, var det spennende å se dagen gry. Knust utstillingsvindu ble skiftet ut før klokken syv av glassmesteren. Ikke noe ventetid der. Menn med kjerrer kom med fersk frukt, bakeren med ferske brød, vannmannen med vannflasker, gassmannen med gassflasker. En mann kom med kjerre og samlet inn gamle elektriske apparater. Postbudet la posten i bøtter som hang der, og
som så ble heiset opp i etasjene av beboerne. Pent antrukne barn gikk på skolen. Et mer levende samfunn kan man vanskelig tenke seg.
Marmarahavet: Ett hundretalls digre frakteskip lå på svai og ventet på tur gjennom Bosphorus: Alle slags nasjonalitetsflagg. Havnen var full av en flåte røde slepebåter og forsyningsbåter som fulgte opp behovene til sjøs.
Fiskebryggen: Bergenserne vet ikke hva de snakker om. Ferske fisker i alle fasonger, blekkspruter, havål, svære rekelignende dyr, digre skjell. Kort sagt - hadde jeg sett alt dette tidligere, hadde jeg kanskje revurdert badelivet i Marmarahavet.
Moskeene: En mengde staselige byggverk med minareter der de fremsier sine bønner regelmessig. Den blå moské - like ved hotellet - med sine 7 minareter holdt det gående med rop seg i mellom. Men egentlig ganske avstressende når man ble vant til det. Og man klarte seg uten klokke. Og var man ute i nabolaget, var det alltid en moské i nærheten: Beyazit, Laleli, Aksaray Valide, Mosque of the Prince, Nuruosmanive. Allah lot deg aldri være alene.
Basaren: Dette kjempeområdet like ved hovedgaten i Sultanahmet forbigikk jeg i taushet. For mange turister på et konsentrert område, kombinert med frittgående lystbombere er ikke betryggende.
Trikken: Moderne og fine trikker har trafikkert gatene i en årrekke. Istanbulerne pleier trikkene sine, som de foretrekker fremfor dieselspyende busser. Alle land tar vare på trikkene sine. I hele verden er det bare Trondhjemmerne som har radert ut trikken og satt inn busser i stedet. Jeg har sluttet å skryte av at min bestefar var fra Trondhjem.
Kritisk på Atatürk Airport: En Ire fikk omtrent sammenbrudd da han - for sent - oppdaget at det ikke var toilettpapir på ett eneste av de omtrent 20 toilettene der. Selv om hvert toilett hadde 8 oppheng. Det manglet altså 160 ruller. Jeg gikk inn og stjal den eneste rullen på toilettet for handicapede kvinner - ut fra den forestilling at de måtte jo ha hjelp i alle fall. Jeg delte med Iren og alle de andre trengende og roen samlet seg over forsamlingen. I ettertid burde jeg kanskje delt rullen opp og solgt den på svartebørsen
Studinen: På flyet hjem fikk jeg som nabo en noe voksen studine fra Pakistan på vindusplass. Hun var sterkt emballert i hjemlandets klær, og meget urolig. Opp og ned med håndbagasje som hun åpnet og sjekket hele tiden. Blanke metallsaker lå nede i sekken hennes - og jeg ble også urolig. Da hun var på toilettet for femte gang ransaket jeg sekken hennes. De to termosflaskene av stål inneholdt ikke nitroglycerin, men sterk te. Og de tre flate metalleskene inneholdt ikke detonatorer, men et utvalg vegetarmat. Hun ville gjerne treffe meg igjen, og jeg ga henne visittkortet mitt.
Tollklarering på Gardermoen: Etter at jeg hadde passert passkontrollen og var klarert, oppdaget jeg at min nye venninne - studinen - hadde rotet det til borte i visumavdelingen. Jeg måtte gå tilbake, og fikk henne og en venninne med møye klarert gjennom porten for mennesker utenom EU. Men jeg var jo i mellomtiden blitt løsgjenger, og slapp ikke ut fordi passdamen min hadde stengt og gått hjem. Fant en vakt som hoderystende og under tvil slapp meg inn bakveien til Norge.
These four documents have been provided courtesy of Dr Linda Greenwal BDS MGDS MSC MRD RCS FFGDP for the use of CODE members Patient Information on Home Whitening Treatment Your dentist has given you a whitening kit to take home with you together with your whitening trays. It is essential that you fol ow the instructions given by your dentist and the manufacturers’ instructions in wear
SynCardia TAH-t and Other Smooth Surface Device Paul Nolan, PharmD Professor of Pharmacy Practice and Science University Medical Center, Tucson, Arizona ISHLT Affiliate Event April 26, 2007 These guidelines were developed based on the experience in the PMA pivotal clinical trial of the SynCardia TAH-t and subsequent smooth surface device usage. The following antithrombotic regimen